Høst er mosetid

Det er alltid spennende å åpne avisen nå om høsten. Ikke fordi jeg er så opptatt av bokhøsten eller Høstutstillingen eller råd om hvor jeg bør reise på høstferie. Nei, det jeg venter på er høstens råd om hva vi bør sanke i naturen. Litt utpå høsten kommer nemlig artiklene om anbefaler sopptur (selv om kantarellene har vært der siden juli), molteplukking (selv om molta står finest i august) og blåbærsanking (selv om blåbærene forlengst er overmodne). Da må jeg smile litt for meg selv. Nei, høsten er ikke tid for verken kantareller (selv om traktkantarellene står til frosten kommer), molter eller blåbær. Høsten er mosetid!


De fleste sjeldne arter vokser i natur som i liten eller ingen grad er påvirket av mennesker. Det er derfor de har blitt så sjeldne; menneskelig påvirkning er overalt, og artenes levesteder krymper stadig. Men noen sjeldne arter er faktisk avhengige av sterk menneskelig påvirkning, og høsten er deres tid: åkermosene.

Det er ikke så lett å se for seg at dette er et viktig område for biologisk mangfold

Hvis du går i kanten av stubbåkeren om høsten etter at kornet er tresket, vil du se at det tyter fram små, grønne skudd innimellom halmstubben. Det er åkermosene som endelig ser sitt snitt. De er små og konkurransesvake og vokser derfor på bar jord som vi stiller til rådighet ved hjelp av pløying, harving og tresking. Vi bruker til og med tid og penger på å fjerne deres viktigste konkurrenter, ugresset, og det spekuleres i om sprøyting faktisk kan være gunstig for disse artene. Åkermosene trives med andre ord riktig godt i habitater sterkt preget av menneskelig aktivitet. Men hvorfor er de da sjeldne? Kornåkre finnes jo over alt? Vel, disse mosene stiller flere krav til levestedet sitt. For det første vil de helst ha leirjord. Det finner vi bare i kystnære områder. For det andre trenger de en del fuktighet, så de vokser først og fremst i skogkanten der det er skyggefullt. For det tredje tåler de ikke for hyppig jordbearbeiding, så de finnes hovedsakelig i områder som ikke høstpløyes - mosene må jo rekke å produsere modne sporer i tida mellom tresking og den første frosten - og i kanter som får stå i fred år om annet, men ikke så ofte at ugresset får rotfeste.

Skyggefulle åkerkanter er gode mosehabitater

Åkermosene vokser på blottlagt leirjord der ugresset ikke tar overhånd

Åkermosene er en mangfoldig gruppe som består av flere arter med én ting til felles, nemlig voksestedet. Her finner vi blant annet Norges eneste representanter for nålkapselmosene: gulnål (Phaeoceros carolinianus) (NT) og svartnål (Anthoceros agrestis). De har nåleformede sporofytter som sprekker opp på langs og åpenbarer henholdsvis gule eller svarte sporer. Nålkapselmosene kan vel ikke akkurat kalles bolighaier, men de driver definitivt med utleie i stor stil: inne i selve mosen er det en rekke små rom hvor det flytter inn kolonier av cyanobakterier. Der får de et trygt hjem, mens nålkapselmosen får husleie i form av nitrogenforbindelser. Men selv om cyanobakteriene handler med nitrogen, tåler de ikke selv nitrogen i store mengder. Gjødsling kan derfor være en av årsakene til at særlig gulnål er en sjelden art - selv om disse mosene i utgangspunktet trives godt i habitater med sterk menneskelig påvirkning.

Svartnål (Anthoceros agrestis) med lange, nålformede kapsler



Svartnål har svarte sporer

Blant åkermosene finner vi også flaggmose (Discelium nudum). Flaggmosens blader er ikke mer enn omtrent en millimeter lange, så dette er en relativt unnselig mose - men den har tett i tett med lange, tynne sporofytter (med litt godvilje kan de kanskje minne om små flaggstenger?) som gjør den lett kjennelig. I åkerkantene vokser også en rekke vrangmoser - de er, i motsetning til flaggmosen, notorisk vrange å artsbestemme - for eksempel kuleknollvrangmose (Bryum subapiculatum) (NT) og andre med tilsvarende festlige navn som hårskruevrangmose (Bryum elegans), pillevrangmose (Bryum violaceum) og vorteknollvrangmose (Bryum rubens). De er små og grønne og til forveksling like, men under bakken kan de ha fargerike festetråder (moser har ikke røtter!) og grokorn - omtrent som menn i dress som skeier ut med fargerike sokker.

Flaggmose (Discelium nudum) med sine mengder av lange, tynne sporofytter

Flere vrangmoser har fargerike festetråder og grokorn

Selv om åkeren ser nesten død ut nå om høsten, er det altså et yrende liv der blant halmstubben. Og høsten er den rette tiden å bli kjent med dem på. Så glem bokhøsten, Høstutstillingen og Syden-turen. Ta deg en tur i nærmeste åkerkant isteden! Det er mer spennende enn du tror - og i alle fall langt billigere moro.

Kilder:
Hallingbäck og Holmåsen 1981. Mossor - en fälthandbok. Interpublishing AB, Stockholm.
Hassel 2004. Moser i kulturlandskapet og registreringer i åkerkanter og beitemark i Trondheimsområdet. DN utredning 2004-5. Direktoratet for naturforvaltning.
Høitomt 2011. Status for nålkapselmosene svartnål Anthoceros agrestis og gulnål Phaeoceros carolinianus i Norge. Blyttia 69: 141-144.
Lye 2012. Nålkapselmosen svartnål Anthoceros agrestis er vanleg på Søraustlandet. Blyttia 70: 35-40.