Artsjakt med nesa

Jeg er dypt fascinert av luktverdenen min firbeinte turkamerat lever i. Når vi går i skogen, har hun full oversikt over hvem som har gått foran oss på stien, når de gikk der og - innbiler jeg meg - hva de spiste til middag og om de har hatt en dårlig dag på jobben. En hund skal visstnok kunne lukte seg fram til ett enkelt sandkorn på en sandstrand. Og dersom du tar ut av oppvaskmaskinen og setter koppene i skapet, kan hunden vite hvem som gjorde husarbeidet mange år etterpå! Min egen nese har fint lite å stille opp med sammenlignet med et slikt presisjonsinstrument.

Nese som har fint lite å stille opp med sammenlignet med min firbeinte venns fininnstilte snute.

Men min dårlig utviklede menneskenese er likevel ikke helt ubrukelig. I tillegg til å gi gode (og dårlige...) sanseopplevelser, kan den faktisk brukes til nye nyttig: artsjakt. En del sjeldne arter er det fullt mulig å snuse seg fram til, også for oss tobeinte med begrenset luktesans.

Hvis du og nesa di er på tur i høyereliggende, eldre granskog, kan du plutselig kjenne en duft av dill. Eller var det kokos? Hvis du spør turfølget ditt, er sjansen stor for at dere ikke blir enige. Men hvis dere følger duften til nærmeste granstokk, oppdager dere at dill-/kokos-lukten stammer fra en og samme kilde: en sopp som heter duftskinn (Cystostereum murrayi). Duftskinn er et passende navn, for hvis vindretningen er riktig, kan du lukte den på flere meters avstand. Ikke verst for en menneskenese!

Duftskinn (Cystostereum murrayi) funnet etter at et vindpust brakte med seg et hint av dill - eller kokos, alt ettersom hvem du spør. Jeg hevder hardnakket av lukta minner mest om dill. Turfølget denne dagen holdt en knapp på kokos. Vi ble ikke enige. 

Hvis du derimot er på tur i en bekkekløft, kan det hende at du plutselig kjenner lukten av Kongen av Danmark. Dropsene, altså. Husker du hvordan de lukter? Litt lakris-aktig? Hvis du kjenner den lukta, bør du begynne å kikke opp i trærne rundt deg, for da kan du være like i nærheten av en nordlig aniskjuke (Haploporus odorus) (VU). Den ligner ikke på et drops i det hele tatt, men er stor og hvit og vokser på gammel selje - og lukter altså anis. Hvis du ikke er godtesjuk allerede, etter å ha kravlet deg ned i bekkekløfta, kan jeg love deg at du blir det etter et møte med den nordlige aniskjuka.

Nordlig aniskjuke (Haploporus odorus) (VU) fra Kjukelagets bekkekløft-tur på Vinstra i 2018. Vi fant flere av dem denne dagen. Det er en art jeg har hatt lyst til å se lenge, så selv om jeg ikke er så glad i lakris, var det en stor opplevelse å kjenne anis-duften i skogen!

Det er en grunn til at vi mennesker bruker hunder på jakt: luktesansen deres er i en helt annen liga enn vår egen. Men artsjakt kan altså også vår nese brukes til. Neste duftprosjekt for min del blir å snuse meg fram til sumpaniskjuke (Trametes suaveolens) (EN), en annen sopp med Kongen av Danmark-lukt. Den er sjelden, så jeg får ta med ekstra godteri i sekken i tilfelle fristelsen blir for stor...