Jeg hadde bestemt meg for å ikke blogge om jobben. Jobb-relaterte ting får jeg mer enn nok utløp for i offisielle NINA-kanaler. Jeg hadde også bestemt meg for å ta sommerferie fra bloggingen. ...men så var jeg på feltarbeid i Telemark, og på vei til dagens lokalitet gjorde jeg sommerens kanskje fineste funn... så da blir det et blogg-innlegg likevel. Det var jo strengt tatt ikke jobb, bare transportetappe på vei til jobb, og det er jo nesten fritid... og sommeren er vel snart slutt uansett?
I alle fall var jeg på feltarbeid i Drangedal med kolleger fra NINA og tidligere Skog og Landskap (nå NIBIO) og skulle gå et stykke inn til dagens lokalitet. Vi gikk først på en traktorvei, men måtte svinge av og ta oss fram gjennom skogen. På en liten kolle ble gran- og ung løvskog avløst av en åpen eikeskog med blåbær og einstape - og der, på en eikestokk, fikk jeg øye på en rar sopp. Jeg rasket den med meg nærmest i forbifarten, siden vi gikk på rekke og det kom andre bak meg. Mens jeg gikk tok jeg en nærmere titt på soppen, og etter få meter kunne jeg ikke annet enn å stoppe. Dette var ikke en hvilken som helst sopp. Dette var eikeknivkjuke (Piptoporus quercinus) (EN)! En art jeg har hørt om, men aldri sett - men det var ikke tvil.
Eikeknivkjuke vokser utelukkende på eik, og i Norge er den ifølge Artskart kun funnet i ytre strøk i Aust-Agder og Telemark, samt et par steder i Vestfold. Drangedal er visst et kjerneområde for arten, så å finne den der var ikke usannsynlig, men en veldig hyggelig overraskelse. Særlig for meg. Jeg bruker mye tid på å oppsøke kjente lokaliteter med sjeldne arter for å lære dem å kjenne. Det er veldig nyttig, men på ingen måte like spennende som å finne ukjente forekomster. Det er forskjell på å gå i andres fotspor og gjøre egne oppdagelser. Derfor var eikeknivkjuka ekstra kjærkommen. Feltarbeidet resten av dagen havnet fullstendig i skyggen av den.
Dermed måtte det bli et innlegg, i gråsonen mellom jobb og fritid, sommer og høst...
I alle fall var jeg på feltarbeid i Drangedal med kolleger fra NINA og tidligere Skog og Landskap (nå NIBIO) og skulle gå et stykke inn til dagens lokalitet. Vi gikk først på en traktorvei, men måtte svinge av og ta oss fram gjennom skogen. På en liten kolle ble gran- og ung løvskog avløst av en åpen eikeskog med blåbær og einstape - og der, på en eikestokk, fikk jeg øye på en rar sopp. Jeg rasket den med meg nærmest i forbifarten, siden vi gikk på rekke og det kom andre bak meg. Mens jeg gikk tok jeg en nærmere titt på soppen, og etter få meter kunne jeg ikke annet enn å stoppe. Dette var ikke en hvilken som helst sopp. Dette var eikeknivkjuke (Piptoporus quercinus) (EN)! En art jeg har hørt om, men aldri sett - men det var ikke tvil.
Eikeknivkjuke vokser utelukkende på eik, og i Norge er den ifølge Artskart kun funnet i ytre strøk i Aust-Agder og Telemark, samt et par steder i Vestfold. Drangedal er visst et kjerneområde for arten, så å finne den der var ikke usannsynlig, men en veldig hyggelig overraskelse. Særlig for meg. Jeg bruker mye tid på å oppsøke kjente lokaliteter med sjeldne arter for å lære dem å kjenne. Det er veldig nyttig, men på ingen måte like spennende som å finne ukjente forekomster. Det er forskjell på å gå i andres fotspor og gjøre egne oppdagelser. Derfor var eikeknivkjuka ekstra kjærkommen. Feltarbeidet resten av dagen havnet fullstendig i skyggen av den.
Dermed måtte det bli et innlegg, i gråsonen mellom jobb og fritid, sommer og høst...
 |
| Eikeknivkjuke (Piptoporus quercinus) (EN) |
 |
| Blåbær-eikeskog med eikeknivkjuke |
Kommentarer
Legg inn en kommentar