Feltkurs del 2: BOT270 Vegetasjonskartlegging

Jeg er så heldig at jeg underviste ikke bare på ett, men to feltkurs denne sommeren. Mens årets første feltkurs var for nybegynnere, var nummer to for viderekomne. Studentene på feltkurs i vegetasjonskartlegging forventes å kunne en god del arter, og hensikten med kurset er at studentene skal lære seg å gjenkjenne de viktigste vegetasjonstypene i norsk natur. En vegetasjonstype er en karakteristisk kombinasjon av plantearter. Et eksempel de fleste kjenner er blåbærskog, der du finner gran, mye blåbærlyng, lite krevende urter som linnea og et grønt teppe av mose. Det er kanskje Norges vanligste vegetasjonstype i skog. Jeg vet ikke om studentene er klar over det, men dette er et av de mest yrkesrettete kursene de har. Vegetasjonskartlegging er en jobb. En jobb som innebærer at man får være ute i skog og mark, noe som pleier å være populært blant NMBU-studenter. Man må bare lære seg noen planter først... Heldigvis er ikke vegetasjonskartlegging så vanskelig som det høres ut. Du trenger nemlig ikke å lære alle artene! Det holder å gjenkjenne de artene som er typiske for hver type, for eksempel gran, blåbær og linnea. Og det klarer de aller fleste.

Målet med feltkurset er at studentene skal få sett flest mulig ulike vegetasjonstyper. Universitetsområdet vårt er flott, men byr ikke på så mye variert natur, så feltkurset består stort sett av bussturer til forskjellige lokaliteter. Heldigvis for meg er områder som er svært påvirket av mennesker ofte dårlige eksempler på vegetasjonstyper. På et hogstfelt er den karakteristiske vegetasjonen så godt som borte, og i en gjødslet eng finnes bare noen få plantearter. Dermed må vi oppsøke mer urørt natur - og der finnes også de sjeldne artene!

Den første kursdagen tilbragte vi med demonstrasjon av vegetasjonstyper i skog ved Pollevann, som ligger like bak Tusenfryd. På dager med gunstig vindretning lukter det popkorn og sukkerspinn i hele skogen, og om sommeren avbrytes fuglesangen jevnlig av hvin fra unger i berg-og-dal-banen. Det bringer ikke akkurat tankene hen på urørt natur. Men Pollevann er en perle av et område. De siste årene har et musvåk-par sirklet over oss mens vi har spist lunsj i skogen. I år så vi dem ikke, men en fugle-interessert student viste oss reiret deres. Barskogsreservatet nord for selve vannet er rikt på død ved, og her vokser blant annet rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT) og svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT). For noen år siden fant Torbjørn og jeg til og med dynekjuke (Perenniporia subacida) (EN) på et granlæger! Dynekjuke het tidligere urskogskjuke, og det navnet syns jeg sier det meste. De fleste studentene blir litt andektige når jeg viser fram dynekjuka og sier at dette trolig er den sjeldneste arten de noen gang har sett (jeg pleier ikke å nevne at de får se enda sjeldnere ting i løpet av kurset...).

 

Rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT) (foto fra annen lokalitet) og dynekjuke (Perenniporia subacida) (EN).

Sist, men ikke minst, huser Pollevann en fin bestand av en av yndlingsmosene mine: ullmose (Trichocolea tomentella). Den er ikke rødlistet, men burde absolutt vært det, for her på Østlandet finnes den utelukkende i rik, kildepåvirket sumpskog i lavereliggende strøk! Jeg vet ikke om ullmosen gjorde så mye inntrykk på studentene, men det er hyggelig å komme tilbake til den hvert år.

Ullmose (Trichocolea tomentella), en lysegrønn, kniplingsaktig mose i rik sumpskog med kildepreg.

Etter å ha startet kurset ganske pent med barskog og litt ferskvannsvegetasjon, bød den neste dagen på litt større utfordringer: edelløvskog. Denne våren har jeg brukt mye tid på artsjakt i et flott edelløvskogsområdet innerst i Bunnefjorden, og dit tok vi med studentene. Skogen der er så flott og inneholder så mange sjeldne arter at jeg tror at den skal få et eget innlegg senere. Fra edelløvskogen gikk turen videre via fattig engvegetasjon i Ås til fattigmyr i nærheten av Kroer. Med et relativt begrenset artsutvalg var det fint for studentene som en introduksjon til vegetasjonstyper de kanskje ikke kjenner så godt fra før, men biomangfoldetvar ikke akkurat noe å skrive hjem (les: blogg) om.


Hovedlærer Kari Klanderud forteller om arter i fattigmyr

Neste dag var  mer spennende, for da dro vi over til den andre siden av Oslofjorden for å se på vegetasjonstyper på kalkrik grunn. Første stopp var en utrolig flott ekstremrik myr med et vell av orkideer og andre sjeldne arter. Jeg har vært der både privat og med feltkurset tidligere, og det er en av de fineste rikmyrene jeg vet om. Jeg tror at den også må få et eget innlegg senere.

Ekstremrik myr med masse orkideer, blant annet engmarihånd (Dactylorhiza incarnata).

Turen gikk videre til andre flotte områder. Neste stopp var Ryghsetra like vest for Mjøndalen, et lite småbruk med en fantastisk slåtteeng. Enga er så fin at Naturvernforbundet  holder slåttekurs der hvert år, noe som er med på å holde den i hevd. Selv om studentene er imponert over blomsterprakten, er slåtteenga en utfordring for dem, for den er så utrolig artsrik. Det er registrert nesten 200 planterarter på enga! Blant dem finnes tidligere rødlistearter som marinøkkel (Botrychium lunaria) og brudespore (Gymnadenia conopsea). I tillegg er det kartlagt en rekke truede arter av sopp og insekter der. Det står mer om det store mangfoldet på Ryghsetra her.

Fantastisk slåtteeng med masse brudespore (Gymnadenia conopsea). Studenter som klør seg i hodet i bakgrunnen.

Heldigvis for studentene avsluttet vi dagen pent med en tur til en kalkfuruskog. Der er det så tørt at artsutvalget er nokså begrenset. Men også her kan det dukke opp sjeldenheter. For to år siden viste en feltkursstudent meg et mobilbilde av en rar sopp som han hadde funnet i nettopp denne kalkskogen. Soppen så omtrent ut som en bakt potet, både i form og farge. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Det viste seg å være kronebeger (Sarcosphaera coronaria) (VU)! Man skal ikke undervurdere studenter som har øynene med seg!


Kronebeger (Sarcosphaera coronaria) (VU) funnet av observant student. Foto fra 2012.

Fra Drammensområdet reiste vi direkte til fjells for kursets eneste overnatting. Morgenen etter våknet vi til plaskregn, studenter uten regntøy og lave tåkeskyer over Norefjell - ingen ideell situasjon for læring. Det er nesten håpløst å snakke entusiastisk om planter når studentene ikke tenker på annet enn hvor kalde de er og hvor mye de vil hjem. Heldigvis lettet været utover dagen, og vi fikk oss en fin fjelltur. Norefjell er ikke spesielt rikt på planter, men vi fikk sett mye typisk fjellvegetasjon, og det var poenget. I tillegg fikk vi med oss både fjellvåk og jordugle. Jeg er bare glad for at vi slapp unna regnet!

På fjelltur i vekslende vær. Øsregnet ga seg heldigvis.

Siste ordinære dag av feltkurset tilbragte vi ved sjøen, nærmeste bestemt på Jeløya ved Moss. Jeløya er kjent for et rikt planteliv, og turen bød på mange godbiter for en artsjeger. Første stopp var en strandeng. Jeg var der for første gang i fjor høst, og det var en så flott lokalitet at den umiddelbart ble en del av feltkurset. Jeg tror at strandenga også fortjener et eget innlegg, for det vokste så mange spennende arter der!

Studenter på strandeng. Her dypt konsentrert (?) om vegetasjonen i en saltpanne.

Resten av dagen brukte vi på å gå kyststien og se på strandvegetasjon. Vegetasjonstypene som er knyttet til havstrand er ofte ganske fremmede for studentene. Hvem (andre enn jeg...) bryr seg om planter når man er på stranda? Annet enn for å røske dem opp før man legger ned badehåndkleet? I det minste lærte de fleste seg strandkål, for den gikk vi og spiste på store deler av dagen. Vi fant dessuten flere spiselige planter, som vill asparges (ja, det vokser asparges i Norge!). Sånt pleier å slå an blant studentene. Heldgvis (for meg) dukket det opp sjeldnere ting som knollmjødurt (Filipendula vulgaris) (NT) og legesteinfrø (Lithospermum officinale) (NT) og artsrik krattvegetasjon med nikkesmelle (Silene nutans) (NT) og liguster (Ligustrum vulgare) (NT).

Legesteinfrø (Lithospermum officinale) (NT) og liguster (Ligustrum vulgare) (NT). Foto fra 2012/2011.

Der stien går bort fra sjøen og inn i skogen pleier vi å finne planten (!) fuglereir (Neottia nidus-avis) (NT), en sjelden orkide som mangler klorofyll og livnærer seg av dødt organisk materiale. Navnet skal visstnok komme av at rota kan minne om et fuglereir. De brune blomstene er overraskende flotte når man ser dem på nært hold. Dessverre dukket den ikke opp i år. Sjeldne havstrandspesialister som sodaurt (Salsola kali) (EN) glimret også med sitt fravær, selv om jeg har sett den i området tidligere. Men vi fant grønnsko (Buxbaumia viridis), en tidligere rødlistet mose som vokser på død ved. Den mangler blader, men har en stor, grønn, fotosyntetiserende kapsel som med litt (mye?) godvilje kan minne om en slags tøffel eller tresko. Jeløya er forresten et flott sted som er vel verdt en tur også uten studenter på slep.

Fuglereir (Neottia nidus-avis) (NT) og grønnsko (Buxbaumia viridis). Foto fra andre lokaliteter.

De resterende dagene av feltkurset brukte studentene til å kartlegge et område på egenhånd, så jeg fikk fri. Jeg håper at oppgaven gikk greit. Kanskje noen av dem får sommerjobb som vegetasjonskartleggere neste år? Og kanskje, bare kanskje, en eller to av dem ender opp som artsjeger? Det er lov å håpe. Jeg prøver i alle fall å krydre gran og blåbær med en og annen rødlisteart. Kanskje det har en effekt, kanskje ikke - men det gjør det i alle fall enda morsommere å undervise!