Det har vært dårlig med artsjakt i 2019. Det skyldes i all hovedsak at (arts-)jakthunden har vært skadet. Vi var på tur i Gaupesteinmarka naturreservat i fjor høst, og hun sprang lykkelig rundt, svømte og herjet med pinner - og kom hjem stokk halt på venstre bakbein. Siden har hun haltet til og fra, og særlig å bevege seg i skoger med mye død ved, hvor hun må klyve over og krabbe under læger, har gjort det verre. Jeg har tungt for å dra på lange skogsturer uten min firbeinte makker, så det har blitt mest kjedelige turer i flatt terreng det siste året. Jeg tror det er verst for meg; hunder er ikke så opptatt av gamle trær, død ved og rødlistearter, og sannsynligvis er hun litt lettet for å slippe å vente mens jeg leter etter obskure sopper på gamle stokker eller krabber rundt på knærne på jakt etter sjeldne planter.
Med en skadet hund ble gode råd dyre når det kom til den aller viktigste juletradisjonen: å finne årets julerødlisteart. Det blir ingen jul uten artsjakt på julaften, og hunden må luftes selv om beinet er vondt, så da var det bare å legge til rette for en kombinasjonsøvelse med tur i lettgått terreng og stor sannsynlighet for rødlistearter. Jeg feirer jul hjemme i Vestfold i år, så valget falt på et velkjent turmål for mange: Gullkronene naturreservat, et edelløvskogsreservat rett utenfor Tønsberg. Det er et flott område vår- og sommerstid, med fantastisk hvitveisblomstring og et yrende fugleliv. I årets snøløse vinteren ga skogen et helt annet inntrykk: høyreiste, mørke stammer mot en grå himmel, skogbunnen dekket av brune blader - og innimellom en og annen mosedott som lyste opp.
De mest imponerende trærne i Gullkronene er de gamle eikene. Vi har lett for å tenke på eik som noe bestandig og nærmest evigvarende; ikoniske trær som overlever alt mens historien utspiller seg rundt dem. Men også eiketrær dør og brytes ned (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen; mange av dem har vært hule i hundrevis av år før de går overende), og på samme måte som levende eiker huser et mylder av liv, har døde eiker en viktig funksjon som levested for mange arter. Og det var nettopp på en grov, død eikestokk årets julerødlisteart dukket opp. Det våte juleværet gjorde den nesten ugjenkjennelig, med det karakteristiske rutemønsteret mindre framtredende enn jeg er vant til. Årets julerødlisteart 2019 er en sopp som vokser på knallhard, naken eikeved, både på læger og døde, barkløse greiner på levende trær, nemlig... ruteskorpe (Xylobolus frustulatus) (NT)! Det var en hyggelig avslutning på et noe magert artsjaktår.
Og hunden? Hun kjedet seg under ruteskorpe-fotograferingen, men så ut til å kose seg på resten av turen - og ble på langt nær så halt som jeg hadde fryktet. Da blir det en god jul i år også. Jeg håper at kanskje neste år kan bli et bedre artsjakt-år.
***
For de nysgjerrige: de siste årenes julerødlistearter har vært grønnsko, svartsonekjuke, barlind og ulvelav.
Med en skadet hund ble gode råd dyre når det kom til den aller viktigste juletradisjonen: å finne årets julerødlisteart. Det blir ingen jul uten artsjakt på julaften, og hunden må luftes selv om beinet er vondt, så da var det bare å legge til rette for en kombinasjonsøvelse med tur i lettgått terreng og stor sannsynlighet for rødlistearter. Jeg feirer jul hjemme i Vestfold i år, så valget falt på et velkjent turmål for mange: Gullkronene naturreservat, et edelløvskogsreservat rett utenfor Tønsberg. Det er et flott område vår- og sommerstid, med fantastisk hvitveisblomstring og et yrende fugleliv. I årets snøløse vinteren ga skogen et helt annet inntrykk: høyreiste, mørke stammer mot en grå himmel, skogbunnen dekket av brune blader - og innimellom en og annen mosedott som lyste opp.
 |
| Edelløvskogen er litt fremmed i vinterdrakt |
De mest imponerende trærne i Gullkronene er de gamle eikene. Vi har lett for å tenke på eik som noe bestandig og nærmest evigvarende; ikoniske trær som overlever alt mens historien utspiller seg rundt dem. Men også eiketrær dør og brytes ned (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen; mange av dem har vært hule i hundrevis av år før de går overende), og på samme måte som levende eiker huser et mylder av liv, har døde eiker en viktig funksjon som levested for mange arter. Og det var nettopp på en grov, død eikestokk årets julerødlisteart dukket opp. Det våte juleværet gjorde den nesten ugjenkjennelig, med det karakteristiske rutemønsteret mindre framtredende enn jeg er vant til. Årets julerødlisteart 2019 er en sopp som vokser på knallhard, naken eikeved, både på læger og døde, barkløse greiner på levende trær, nemlig... ruteskorpe (Xylobolus frustulatus) (NT)! Det var en hyggelig avslutning på et noe magert artsjaktår.
 |
| Årets julerødlisteart 2019: ruteskorpe (Xylobolus frustulatus) (NT) - lett ugjenkjennelig i det fuktige været |
 |
| Skikkelig grov eikelåg som er voksested for ruteskorpe |
Og hunden? Hun kjedet seg under ruteskorpe-fotograferingen, men så ut til å kose seg på resten av turen - og ble på langt nær så halt som jeg hadde fryktet. Da blir det en god jul i år også. Jeg håper at kanskje neste år kan bli et bedre artsjakt-år.
***
For de nysgjerrige: de siste årenes julerødlistearter har vært grønnsko, svartsonekjuke, barlind og ulvelav.
Kommentarer
Legg inn en kommentar