Jeg vet ikke hva slags juletradisjoner du har. Tre nøtter til Askepott? Reisen til julestjernen? Risengrynsgrøt? Ribbe, lutefisk eller pinnekjøtt? Gavene før desserten, eller desserten før gavene? Linnea og jeg har en egen tradisjon: vi går på artsjakt på julaften. Hun trenger en ordentlig tur, jeg har godt av litt frisk luft, og det er alltid spennende å se hva som blir årets julerødlisteart. I fjor ble det
grønnsko. I år valgte jeg å legge julaftenturen utenfor stien, som jeg har gjort stadig oftere denne høsten, og det ble en hyggelig overraskelse. Her i Vestfold, hvor jeg tilbringer deler av jula, er bøk et naturlig treslag, og jeg kom over en flott skog med storvokst bøk og en del død ved av gran. Det er en spesiell stemning i bøkeskoger, med et tykt lag med løv på bakken og glatte, grå stammer. Men det var på en død granstokk årets julerødlisteart dukket opp...
...og i år ble det svartsonekjuke (
Phellinus nigrolimitatus) (NT)! Den vokser på grove, liggende, ganske nedbrutte granstokker. Og hvis du lurer på hvor den svarte sonen er: nei, det er ikke den svarte kanten du ser rundt det lysebrune porelaget på bilde nummer 2. Den svarte sonen befinner seg inni selve kjuka, og du må skjære over soppen for å se den. Kanskje ser du den ikke da heller. Så svartsonekjuka har kanskje ikke det mest passende navnet. Men den er en verdig kandidat til årets julerødlisteart! God jul! Det blir flere utenfor-sti-turer i 2017.
 |
| Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT) |
 |
Linnea har satt seg demonstrativt med ryggen til og lurer om vi ikke skal gå hjem og spise ribbe isteden.
Svaret er nei: hunder får ikke ribbe, selv på julaften, om de har aldri så lyst på... |
 |
| Blandingsskog med eldre, storvokst bøk og gran. |
 |
| Bildene viser tydelig hvordan svartsonekjuka bryter ned veden den vokser på. Kjuker og andre sopper er viktige deler av skogen renovasjonssystem. |
Hvorfor svartsonekjuke står på rødlista? Fordi den lever på døde, relativt tykke granstokker. Nettopp de stokkene som er aller mest innbringende for skogeieren. Død ved er et forgjengelig substrat, så svartsonekjuka er vant til å måtte flytte fra stokk til stokk for å overleve. At noe av skogen hogges, takler den nok derfor greit. Men når det drives intensivt skogbruk i en stadig større andel av skoglandskapet, vil det etter hvert bli mangel på nye døde stokker å flytte til. Det vokser svartsonekjuke på stokken til venstre på bildet under også. Skogen rundt er hogd. Her blir det lenge til det produseres nye granstokker som svartsonekjuka kan vokse på.
 |
| Fra samme tur: en annen svartsonekjuke-lokalitet |
Kommentarer
Legg inn en kommentar