lørdag 11. mars 2017

Kjendis-kjuka

Jeg måtte ha bindestrek i overskriften, ellers ble det nesten -sjuka, og det var ikke helt det jeg tenkte på... Men kanskje det ikke hadde vært så galt likevel. Det er ikke ofte at kjuker havner i media, men nå nærmer det seg hysteriske tilstander, i alle fall i kjukemålestokk. Vi snakker kjukesjuke! For et par uker siden skrev nemlig Aftenposten om kjukejakt i sin ukentlige utgivelse A-magasinet. Og det var selvsagt ikke hvilken som helst kjuke som ble omtalt, men selve kjendis-kjuka: storporet flammekjuke (Pycnoporellus alboluteus) (CR). Den har til og med fått sin egen film, laget av SABIMA. Større blir det ikke i kjuke-kretser.

Det sier seg selv at jeg ble relativt star struck da jeg i høst fikk være med Kjukelaget på tur og se den store stjernen med egne øyne. Storporet flammekjuke, som riktig nok ikke har valgt det mest fengende artistnavnet, er nemlig uhyre sjelden. Inntil for få år siden var den kun kjent fra to intakte lokaliteter i Norge, begge i Romeriksåsene. Anerkjente biologer har til og med diskutert å flytte deler av stokker som arten vokser på til nye lokaliteter for å gjøre den mindre sårbar. Få kjuker får den type oppmerksomhet.

Og der var den altså. Riktig nok et litt gammelt og slitent eksemplar som ikke var så veldig flamme-aktig, men nok til å bli mo i knærne og få stjerner i blikket av. Storporet flammekjuke i levende live. Så til forfatteren av artikkelen i A-magasinet: jeg vet hvor den vokser...


Storporet flammekjuke (Pycnoporellus alboluteus) (CR). Jeg er star struck.

Et eksklusivt nabolag som huser Norges fremste kjendis-kjuke


Kjendiser kommer sjelden alene opp den røde løperen. I den samme skogen dukket det opp både A- og B-kjendiser i kjukeverdenen, den ene med det mer fantasifulle artistnavnet enn den andre: huldrekjuke (Anomoporia bombycina) (EN), prikkporekjuke (Skeletocutis jelicii) (EN), lappkjuke (Amylocystis lapponica) (EN), karminkjuke (Hapalopilus ochraceolateritius) (VU), dråpekjuke (Postia guttulata) (VU), rosenjodskinn (Amylocorticium subincarnatum) (EN), rustskinn (Crustoderma dryinum) (VU) - de to sistenevnte riktig nok ikke kjuker, men fremdeles en del av den indre kretsen - og mine gamle kjenninger dynekjuke (Perenniporia subacida) (EN), sjokoladekjuke (Junghuhnia collabens) (VU), klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU) og gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella) (VU). Til og med B-kjendiser, de som er folkekjære, men ikke fullt så eksklusive, var til stede: rosenkjuke (Fomitopsis rosea) (NT), rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT) og svartsonekjuke ((Phellinus nigrolimitatus) (NT). Det var rene Oskar-utdelingen hvor den ene kjendisen etter den andre poserte i Kjukelagets entusiastiske blitzregn.


Huldrekjuke (Anomoporia bombycina) (EN)


Rosenjodskinn (Amylocorticium subincarnatum) (EN)



Prikkporekjuke (Skeletocutis jelicii) (EN)


Det er med kjendis-kjuker som med andre kjendiser: det er forskjell på Horten og Hollywood. For all del, det er fint i Horten, men det er kanskje ikke like eksklusivt - og lista med A-kjendiser er definitivt kortere. Kjendis-kjukene bosetter seg heller ikke hvor som helst. De foretrekker skoger med de rette fasilitetene: de rette naboene, mye død ved i alle nedbrytningsstadier, og ikke minst kontinuitet i død ved. Disse kjukene er ikke new money. De vil ha gamle, ærverdige skoger hvor forfedrene deres har bodd i generasjoner. Bare der føler de seg hjemme. Jeg og andre paparazzier får allernådigst komme på besøk.



onsdag 4. januar 2017

Dårlig bloggsamvittighet

Jeg har dårlig samvittighet for denne bloggen. Jeg burde skrevet mange, lange, faktaspekkede innlegg, helst med humor og snert. Jeg burde ha gjort noe med utseendet på disse sidene, hatt et kult banner øverst og en litt mindre grell grønnfarge... Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og skrive om! Men tiden strekker bare ikke til. Jeg gjør dette på fritiden min, og den kommer i knappe, tilmålte mengder. Likevel ønsker jeg at det skal finnes en blogg hvor det står om sjokoladekjuke, gråsotbeger, kjempesoleie og grønnsko. Når det er snakk om å ta vare på natur, henvises det ofte til "det biologiske mangfoldet". Det er et litt ullent begrep som det kan være vanskelig å få et forhold til. Men det biologiske mangfoldet er alle disse rare, sære artene som jeg skriver om. Det er de som forsvinner når natur går tapt. Og jeg vil at folk skal vite at de eksisterer - enn så lenge. Så derfor: korte blogginnlegg er bedre enn ingen blogginnlegg. Lik det eller ei, for øyeblikket er det det jeg får til...

tirsdag 3. januar 2017

De nære ting...

Når det er snakk om å ta vare på natur, dreier det seg som regel om det urørte. Langt av lei og langt fra folk. Gammelskogen. De siste utpostene. Det er fort gjort å glemme at nærnaturen vår også er viktig. Parken, skogholtet, de grønne lungene. Disse områdene betyr mye for folk som bor i nærheten, og de fleste har et forhold til "sin" hundremeterskog. Nærnaturen gir enkel tilgang til turområder og er dermed viktig for folkehelsa, og den demper støy og renser lufta vi puster inn. Blant annet. Faktisk verdsetter vi nærnaturen til milliarder av kroner! En av mine flinke NINA-kolleger har skrevet om dette her (og en mer popularisert form finnes her).


Men nærnaturen har også en viktig funksjon for andre arter enn oss. Her finnes hekkeplasser for fugler, korridorer som gjør at rådyr og pinnsvin kan vandre til og fra uten å krysse farlige veier, og blomster som næring for humler og bier. I pressområder kan parken eller hundremeterskogen være siste skanse for sjeldne arter som ellers ikke hadde overlevd naboskapet med menneskene.


I juleferien besøkte jeg min gode vennine Honorata Gajda i Botanisk forening. Planen var ganske enkelt å rusle en tur og skravle. Honorata bor på Lambertseter og foreslo at vi kunne gå langs Ljanselva, som renner ikke langt unna. Mens vi fremdeles hørte duren fra E6 i Skulleruddumpa, tok vi av fra veien og fulgte en sti inn i skogen ned mot elva. Det første som møtte oss var et skilt hvor det sto "Urskogen". Vi lo litt for oss selv og tenkte at det var et artig påfunn - men bare noen minutter senere dukket den første rødlistede sopparten opp. Og deretter utviklet rusle-og-skravle-turen vår seg til en skikkelig artsjakt. Resultatet? Fem rødlistede sopper på død ved, inkludert tre arter i "sårbar"-kategorien. Det er ikke hverdagskost. Og særlig ikke i Oslo. Nærnaturen overrasker og imponerer!


På artsjakt i Oslo. Foto: Honorata Gajda.
Sjokoladekjuke (Junghuhnia collabens) (VU) fant vi på to stokker ved Ljanselva.
Gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella) (VU) vokste også her.
Positivt overrasket over Oslo-naturen! Foto: Honorata Gajda
 


mandag 26. desember 2016

Årets julerødlisteart 2016

Jeg vet ikke hva slags juletradisjoner du har. Tre nøtter til Askepott? Reisen til julestjernen? Risengrynsgrøt? Ribbe, lutefisk eller pinnekjøtt? Gavene før desserten, eller desserten før gavene? Linnea og jeg har en egen tradisjon: vi går på artsjakt på julaften. Hun trenger en ordentlig tur, jeg har godt av litt frisk luft, og det er alltid spennende å se hva som blir årets julerødlisteart. I fjor ble det grønnsko. I år valgte jeg å legge julaftenturen utenfor stien, som jeg har gjort stadig oftere denne høsten, og det ble en hyggelig overraskelse. Her i Vestfold, hvor jeg tilbringer deler av jula, er bøk et naturlig treslag, og jeg kom over en flott skog med storvokst bøk og en del død ved av gran. Det er en spesiell stemning i bøkeskoger, med et tykt lag med løv på bakken og glatte, grå stammer. Men det var på en død granstokk årets julerødlisteart dukket opp...


...og i år ble det svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT)! Den vokser på grove, liggende, ganske nedbrutte granstokker. Og hvis du lurer på hvor den svarte sonen er: nei, det er ikke den svarte kanten du ser rundt det lysebrune porelaget på bilde nummer 2. Den svarte sonen befinner seg inni selve kjuka, og du må skjære over soppen for å se den. Kanskje ser du den ikke da heller. Så svartsonekjuka har kanskje ikke det mest passende navnet. Men den er en verdig kandidat til årets julerødlisteart! God jul! Det blir flere utenfor-sti-turer i 2017.


Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT)
Linnea har satt seg demonstrativt med ryggen til og lurer om vi ikke skal gå hjem og spise ribbe isteden.
Svaret er nei: hunder får ikke ribbe, selv på julaften, om de har aldri så lyst på...


Blandingsskog med eldre, storvokst bøk og gran.
Bildene viser tydelig hvordan svartsonekjuka bryter ned veden den vokser på. Kjuker og andre sopper er viktige deler av skogen renovasjonssystem.


Hvorfor svartsonekjuke står på rødlista? Fordi den lever på døde, relativt tykke granstokker. Nettopp de stokkene som er aller mest innbringende for skogeieren. Død ved er et forgjengelig substrat, så svartsonekjuka er vant til å måtte flytte fra stokk til stokk for å overleve. At noe av skogen hogges, takler den nok derfor greit. Men når det drives intensivt skogbruk i en stadig større andel av skoglandskapet, vil det etter hvert bli mangel på nye døde stokker å flytte til. Det vokser svartsonekjuke på stokken til venstre på bildet under også. Skogen rundt er hogd. Her blir det lenge til det produseres nye granstokker som svartsonekjuka kan vokse på.



Fra samme tur: en annen svartsonekjuke-lokalitet

lørdag 17. desember 2016

Bli med på tur!

Jeg går mye i skog og mark og gleder meg over det. Noen ganger finner jeg sjeldne arter, og det setter selvfølgelig en ekstra spiss på turen. Finner jeg noe jeg ikke vet hva er, prøver jeg å artsbestemme etter beste evne ved hjelp av oppslagsverk og andre hjelpemidler. Men iblant blir det litt ensomt å tusle rundt for seg selv. Og det er begrenset hvor mye nytt jeg lærer. Da tenker jeg at det hadde vært hyggelig med selskap av andre artsjegere... Heldigvis finnes det foreninger for sånne som meg!


I begynnelsen av august var jeg på tur med Botanisk forening - Østlandsavdelingen til Lørenskog. Lørenskog? Det høres vel ikke så interessant ut, tenker du kanskje. Men joda, Lørenskog kommune har nemlig en kommuneblomst litt utenom det vanlige: kjempesoleie (Ranunculus lingua) (EN). Den vokser i næringsrike sumper og innsjøer, noe som betyr at den vanligvis er vanskelig å finne uten å bli våt på beina. Men ikke langt fra Lørenskog stasjon vokser den lett tilgjengelig ved en opparbeidet sti - perfekt for studering og fotografering.


Kjempesoleie (Ranunculus lingua) studeres av ivrige ØLA-botanikere der den vokser rett ved en opparbeidet sti

Østfold botaniske forening har en stor florakartleggingsdugnad midt på sommeren. Den får jeg aldri vært med på, for den krasjer med feltsesongen... Men i år hadde de en ekstra dag i siste halvdel av august, og den fikk jeg med meg. Det var en intens dag, hvor det var om å gjøre å finne flest mulig arter på den tilmålte tiden; det var nesten ikke tid til lunsjpause engang! Men jeg lærte masse, ikke minst om vanlige arter jeg normalt ikke tar meg bryet med å se nærmere på... I løpet av turen så jeg flere nye arter (nye for meg, altså), og høydepunktet var en skikkelig godbit, nemlig klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) (VU)! Kameraet mitt klarer ikke å gjengi den intense, dypblå fargen... Den alene var verdt kjøreturen til Halden.


Klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) (VU)


Arter jeg ikke kjenner så godt fra før: brunmyrak (Rhynchospora fusca) (t.v.), botnegras (Lobelia dortmanna) med buntsivaks (Eleocharis multicaulis) i bakgrunnen (i midten) og tjerngras (Littorella uniflora).

Kjenner du noen som kunne trenge å gå på tur med likesinnede? Andre som også stopper og kikker og plukker og heller går i vannkanten eller oppe i skråningen enn på stien? Da foreslår jeg at du tipser vedkommende om at det finnes foreninger for nettopp sånne som oss. Eller kanskje du er en artsjeger selv? I så fall er det bare en ting å si. Bli med på tur! 

fredag 7. oktober 2016

Kulturminner og rødlistearter i skjønn forening

Sist jeg tok turen over fjorden til Vestfold stoppet jeg ved Borrehaugene utenfor Horten. Det er et flott område med en rekke gravhauger fra vikingtiden. Her kan man virkelig fornemme historiens sus. Som en del av skjøtselen av området har man tatt vare på en rekke gamle eiketrær. Eika var et viktig treslag for vikingene: vikingskipene ble blant annet bygget av eik. De store eikene gir også landskapet en helt spesiell karakter, kanskje slik vikingene opplevde det? Men i tillegg til å være et særegent landskapselement, er disse eikene viktige for det biologiske mangfoldet. Eik er det treslaget i Norge som huser flest andre arter. Og i parken ved Borrehaugene vokser en av de sjeldne eikeartene: korallkjuke (Grifola frondosa) (VU). Ulikt de fleste andre kjuker, som vokser høyt oppe på stammen, dukker korallkjuka opp ved foten av treet eller på røttene. En kjuke man bokstavelig talt kan snuble over! Jeg falt i alle fall helt i staver over denne flotte soppen:









fredag 16. september 2016

Gå utenfor stien!

Linnea og jeg har gått mye utenfor sti denne høsten. Det er flere grunner til det:
- det er god trening for både to- og firbeinte
- Linnea kan gå løs uten å sjenere noen
- det gir en helt annen naturopplevelse


Den siste grunnen er den desidert viktigste. Når jeg går utenfor sti, kommer jeg til helt andre områder enn hvis jeg følger i andres fotspor. Som regel går jeg på måfå, følger et dyretråkk her og en lettgått rygg der - og plutselig oppdager jeg en bekk, en utsikt eller en gammelskogsflekk som jeg ikke har sett før. Dyrelivet kommer også tettere på. I det siste har jeg sett både elg, rådyr, mår, tiur  og spor etter bever. Den største opplevelsen var imidlertid møtet med lappugla (Strix nebulosa) (VU) i Gaupesteinmarka naturreservat. Den flakset opp ikke mange meter fra meg og satte seg i et tre. Der ble den sittende lenge, mens jeg beveget meg sakte nærmere og fikk tatt den ordentlig i øyesyn - før den fløy bort med langsomme vingeslag.


"Eventyrskog" i Gaupesteinmarka naturreservat.
Dårlig mobilbilde av lappugle (t.v.) og mår (t.h.)


I dag har vi ikke truffet noen lappugle. Ingen elg heller. Jeg hadde tenkt til å gå innover i Gaupesteinmarka igjen, en skikkelig langtur som jeg håpet vi skulle rekke før det ble for mørkt, men Linnea var ikke så ivrig som hun pleier. Så da tok vi isteden til venstre da stien svingte til høyre og gikk i halvannen time i et for oss helt ukjent landskap ikke langt fra parkeringen - og det var fint det også. Grunnlendte rygger med lyng, lav og furu, grønne søkk med torvmose, bjørnemose og gran - og alt midt i mellom. Kantareller ble det også.


Det er gode muligheter for matauk når man går der ikke alle andre går.


Nå for tiden rekker jeg omtrent 2 timer med utenfor-sti-tur etter jobb før det blir mørkt. Om ikke mange uker er disse turene forbeholdt helgene. Så jeg går så mye jeg kan. Den siste uka, med fint vær og fullmåne, har vært praktfull. Håper det fortsetter. Og at høstmørket holder seg unna en liten stund til.