Nå nærmer våren seg med stormskritt! Dagene blir lysere, de første hestehovene titter fram, og fuglene begynner å synge. Det er deilig med vår - men dette med fuglene volder meg litt hodebry. Som biolog forventer folk at du kan alt om naturen. Hvilken himmelretning som er nord basert på hvilken side av treet mosen vokser på (eller var det hvilken side maurtua ligger på?). Hvilken sykdom som har rammet frukttreet deres - og hvordan de kan bli kvitt den. Og ikke minst: Hvilken fugl er det som synger nå? Det er veldig hyggelig at folk har sånn tiltro til mine evner og kunnskaper, men jeg kan altså ikke svare på alt. Jeg har ikke så dårlig samvittighet for å henvise til kart og kompass (eller GPS og smarttelefon) og kunnskapsrike folk på nærmeste hagesenter som står og tripper etter å selge midler mot sykdom på frukttrær - men dette med fuglene er verre.
Jeg skulle så gjerne vært flink til å skille fugler på sangen. Jeg er dypt imponert over mine ornitolog-venner som på brøkdelen av et sekund kan gjenkjenne fugler basert knapt hørbar plystring. Jeg kjenner selvfølgelig igjen rødstrupe, kjøttmeis, og svarttrost når jeg ser dem. Men jeg er ikke særlig musikalsk, og mye av sangen høres veldig lik ut for meg. Så jeg må beskjemmet innrømme at når noen spør meg hvilken fugl som synger, har jeg som regel ikke peiling. Jeg er fugle(s)an(g)alfabet.
Jeg tror ikke det finnes støttegrupper for sånne som meg. Heldigvis er uglene mine venner. Det er ikke så mange av dem, de lager nokså distinkte lyder, og de fleste er ute på en tid av døgnet når ikke så mange andre fugler synger. Endelig noen fugler til og med jeg klarer å gjenkjenne på lyden! Min mest kortreiste ugleopplevelse er kattuglene som bor i nærskogen min. Det er minst tre av dem: en på min side av jernbanelinja, en på den andre siden, og en lenger nord. Jeg har sett dem to-tre ganger, som lydløse spøkelser i nattemørket - og en gang en ungfugl som satt i naboens furu og lagde et svare leven. Men vanligvis er det sangen jeg hører. Om våren høres den nærmeste helt inn på soverommet mitt om kvelden: hooooo, ho, ho-ho-ho-hooooo. Da er det vanskelig å sove.
Litt mindre kortreist er mine møter med perleugla. De holder til i skogen ved hytta mi og synger rundt påsketider, særlig i klare måneskinnsnetter: po-på-på-på-på-på-på. Det blir ikke mer trolsk enn det. Mine dyktige ornitolog-venner sørger dessuten for nærkontakt av tredje grad: en gang i året omgjøres hytta til ringmerkingsstasjon for perleugle. Da fanges de i nett og får en liten aluminiumsring på beinet før de slippes fri igjen. Har du klappet en ugle noen gang? Den lydløse flukten skyldes at de har aldeles silkemyke fjær. Og ja, de kan snu hodet nesten rundt, akkurat som på tegnefilm. Men ingenting slår de trillrunde, gule øynene. I fugleboka står det at perleugla ser "storøyd forbauset" ut, og det er i grunnen en god beskrivelse - men jeg hadde nok også sett litt forbauset ut hvis jeg plutselig hang opp-ned i et digert fiskegarn mens fremmede skapninger lyste meg midt i ansiktet med hodelykt.
 |
| Storøyd forbausede perleugler som fløy rett i nettet og fikk påsatt ring. |
 |
| Disse perleugle-ungene ble ringmerket utenfor hytta en dag i juni. |
 |
| Denne vesle spurvugla gikk også i nettet et år. |
Min største ugleopplevelse var da jeg traff lappugla i Gaupesteinmarka. Da var jeg helt skjelven i knærne etterpå. Året etter fikk jeg være med på å lytte etter lappugle en vårkveld i siste halvdel av mars. Vi hadde vært i skogen hele dagen, det var bekmørkt, og jeg var sliten, sulten og kald - og ingen ugle var å høre. Vi ble stående likevel. Etter hver dukket flere ugleentusiaster opp, og vi sto der sammen i mørket. Da vi (eller i alle fall jeg) nesten hadde gitt opp og var klar for å dra hjem, hørte vi det plutselig. Svakt, men uten tvil: bvo, bvo, bvo,... Plutselig var ikke tærne så kalde likevel. Småfuglenes kvitring har aldri gitt meg gåsehud på samme måte!
De fleste uglene er nattaktive, men det er også noen av dem som har en mer fornuftig døgnrytme. For noen år siden ble Norge invadert av haukugler. Jeg fartet rundt på feltarbeid hele sommeren uten å se en eneste en. Frustrasjonen vokste. Jeg var sikkert den eneste i hele landet som ikke fikk se haukugle! Siden de er ute på dagtid, skulle de være lette å få øye på, og jeg var ikke engang avhengig av å gjenkjenne sangen. Etter en lang sommer omgitt av uforståelig kvitring syntes jeg at jeg fortjente en haukugle. Men neida, uglene var som sunket i jorden. Det ble vel august før jeg så den første, sittende i toppen av et grantre. Etter det så jeg dem plutselig over alt. Jeg har dem på hytta også. Det skulle jeg visst der jeg kjørte land og strand rundt og var en fare i trafikken fordi jeg så etter haukugle på hver eneste hogstflate jeg passerte.
 |
| Denne haukugla var særdeles lite sky og satt lenge og gjorde rare hodebevegelser til oss. |
Jordugla, en annen dagaktiv ugle, ser jeg også iblant. Den er stor og lys og jakter ofte over åpne områder i fjellet. En travel sommer med mye feltarbeid kjørte jeg over Golsfjellet sammen med en fransk feltassistent. Været var fint, utsikten var upåklagelig - og plutselig oppdaget vi en ugle! Feltassistenten gikk helt i fistel. Hun hadde sett Harry Potter-filmene og var skikkelig uglefrelst. Vi ble enige med oss selv om at det helt sikkert var en snøugle vi hadde sett. Hun var fornøyd resten av turen og gjorde en utmerket jobb - og jeg syntes det var moro å få se jordugle.
For en stakkars fugle(s)an(g)alfabet, er det godt å ha uglene. Ja, jeg setter selvfølgelig pris på den vårlige kvitringen i skogen - selv om jeg ikke aner hvem som synger. Det er hyggelig når linerla og bokfinken kommer tilbake, for ikke å snakke om vipa. Men jeg gleder meg aller mest til å høre kattugla helt inn på soverommet om kvelden. Og når naboene storøyd spør hvilken ugle som tuter i natten, kan jeg faktisk svare. Frukttrærne sine får de passe på selv.
 |
| "Snøugle" - eller jordugle, da, men det er ikke like tøft. Foto: Astrid Lie Olsen. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar