Tur med SABIMA 23. august: gul hornvalmue og annet snadder

Artsjakt er alltid morsomt, men noen turer er bedre enn andre. Noen ganger stemmer alt: været, turfølget, til og med nista - og selvsagt opplevelsene underveis. En sånn perfekt tur hadde jeg gleden av å være med på lørdag 23. august. Utgangspunktet var en kartleggingstur i regi av Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA). De arrangerer turer over hele landet, og dette var den første jeg har hatt mulighet til å være med på. Målet for dagen? Rauer, en øy utenfor Engelsviken i nærheten av Fredrikstad. Det er litt spesielt å få reise til Rauer, for øya er militært område med ilandstigningsforbud. I utgangspunktet kan det virke rart å kartlegge biologisk mangfold på Forsvarets eiendom. Bomber og granater og trampende føtter i militærstøvler er ikke intuitivt noen god kombinasjon med sjeldne arter. Men Forsvaret har faktisk (indirekte, riktig nok) æren for å ha tatt vare på mange fine naturområder nettopp fordi de har vært avsperret for allmennheten. Selv om deler av områdene kan være forringet av militær aktivitet, blir andre deler stående urørt, uten utbygging, ferdsel, hogst og andre naturinngrep. Det er tilfellet på Rauer. Deler av øya er fredet som naturreservat, og det er funnet en rekke sjeldne og truede arter der ute.

Velkommen til Rauer!

Hit må man ta båt. Det var en brokete gjeng som gikk i land; noen med soppkurv, andre med sommerfuglhåv.

Det var en brokete gjeng som tok båten ut til Rauer. Vanligvis er klientellet på sånne fellesturer ganske ensartet (enten botanikere eller mykologer eller ornitologer osv.), men her var det en salig blanding: botanikere, soppfolk, insektspesialister, ferskvannsøkologer... De fleste artsgrupper var behørig dekket, og jeg øynet en sjanse til å lære litt om grupper jeg ikke kjenner så godt. Etter en felles introduksjon og demonstrasjon av insekter som var blitt fanget i lysfelle i løpet av natten, avtalte vi å møtes til felles lunsj - og deretter forsvant alle i hver sin retning, og vi så ikke noe mer til hverandre før vi møttes for å ta båten hjem! Jeg fikk senere høre at det visstnok var helt normalt. Det var nemlig så mye spennende å finne at felles lunsj og kunnskapsoverføring ble fullstendig nedprioritert!

Demonstrasjon av nattsvermer fanget i lysfelle foregående natt.

Karplantegjengen, med meg, Camilla Lindberg (min gode venn og kollega fra NMBU) og Honorata Gajda (hyggelig nytt bekjentskap fra Botanisk forening/Naturvernforbundet) i spissen, fikk haik med en militærjeep til nordenden av øya. Der var det nemlig gjort funn av gul hornvalmue (Glaucium flavum) (EN)... Gul hornvalmue er en art som vokser på sand- og grusstrender i områder med gunstig klima, først og fremst rundt Oslofjorden. Den har hatt sterk tilbakegang og finnes nå først og fremst på litt avsidesliggende øyer som for eksempel Rauer. For meg er dette en skikkelig eksotisk art som jeg aldri har hatt mulighet til å finne før, og spenningen var stor da vi begynte å lete - helt til vi innså at forrige funn fra nordenden av øya var over 10 år gammelt... Motet sank litt, men vi fortsatte å lete, og plutselig var den der. Ett eneste eksemplar. Den vokste helt for seg selv på stranda, blant tang og småstein, og det var ingen tvil om hva det var selv om den ikke var i blomst. Vi fant den! Det er utrolig hvor glad det går an å bli over å oppdage noen grønne blader på ei strand, og det er selvsagt ekstra moro når man har likesinnede å dele gleden med! Jeg vet ikke hva sjåføren vår trodde om oss da han kom tilbake for å plukke oss opp, men han ble i alle fall med ned på stranda for å ta hornvalmuen i øyesyn, så han var i alle fall litt interessert (eller kanskje fascinert av oss?). Han fortalte at soldatene pleide å gjøre landgang akkurat på denne stranda, og jeg så med gru for meg soldater i som vasser i land i nattemørket og snubler over hornvalmuen...  Kanskje det hjelper at de nå vet hvor den vokser?

Vi fant den! Stor jubel på stranda.

Hornvalmue-habitat (t.v.) og behørig dokumentasjon av funnet (t.h.).

Gul hornvalmue (Glaucium flavum) (EN) i all sin prakt (?).

Noen titalls meter fra hornvalmuen dukket en annen rødlisteart opp: sodaurt (Salsola kali) (EN). Dette er også en art som er knyttet til sandstrender, først og fremst i Sør-Norge. Jeg har sett den flere ganger, både på Jomfruland i Telemark, på Jeløya ved Moss og et par andre steder i Østfold, så den er vanligere enn gul hornvalmue, selv om de tydeligvis trives i det samme habitatet. Sodaurt er en utrivelig, piggete sak, og jeg vil tro at badegjester er en av truslene mot arten: det er lite fristende å legge håndkleet sitt på en sodaurt, så den blir nok diskret fjernet fra de fineste sandstrendene. På Rauer så den ut til å trives godt, for jeg har aldri sett den så stor og frodig.

Sodaurt (Salsola kali) (EN) så ut til å trives på Rauer.

Sodaurt er en piggete sak - her i blomstring (!) (t.h.).

Etter å ha funnet både gul hornvalmue og sodaurt, var vi skjønt enige om at vi bare kunne reise hjem, for turen kunne ikke bli stort bedre! Noe av poenget med dagen var å kartlegge fremmede arter, men det kom litt i bakgrunnen, selv om jeg blant annet registrerte noen rynkerosekratt... På turen tilbake til båten lette vi litt halvhjertet etter takfaks (Anisantha tectorum) (EN), et sjeldent gress som tidligere er funnet flere steder på Rauer, men vi fant det ikke. Kanskje var det for seint i sesongen, for alle andre grass var gule og visnet, eller kanskje lette vi ikke godt nok. Det virket uansett mindre viktig etter dagens store funn. Men vi kom over både blåbringebær (Rubus caesius) (NT) (ja, det finnes blå bringebær!) og nikkesmelle (Silene nutans) (NT). Sistnevnte var vanlig over hele øya og blomstret fint på plenen ved kaia (!).

Blåbringebær (Rubus caesius) (NT), med blå bær og blådogget stengel.

Nikkesmelle (Silene nutans) (NT)

Jeg vet som nevnt ikke hva de andre turdeltagerne drev med hele dagen, men de kom ruslende til båten med fulle soppkurver og klirrende glass med insekter, så jeg antar at de også hadde hatt en fin tur. En dag var egentlig ikke nok til å avdekke alle Rauers skatter, og jeg håper jeg får mulighet til å komme tilbake en dag. Inntil videre lever jeg godt på minnet om gul hornvalmue!

Vi venter på båten hjem og forkorter ventetiden med å beundre en blågrønn mosaikklibelle.