Helgøya 27. april

Det er moro å lære noe nytt. Derfor liker jeg å reise på tur med nye mennesker. De har alltid noe å lære bort. Siden det ikke er så lett å finne andre folk som også er interessert i sjeldne planter, moser, sopp og lav (hvorfor er ikke alle interessert i det??) prøver jeg å bli med på organiserte turer iblant. Forrige søndag var vi på tur med Innlandet Botanisk Forening til Helgøya i Ringsaker. Torbjørn var hyrt inn for å lede mose-delen av turen, mens jeg slang meg med for å for å lære noen nye arter og besøke et nytt område.

Helgøya er en kalkøy, ikke ulik øyene i Oslofjorden - bortsett fra at den ligger i Mjøsa. Områder med kalkrik berggrunn er alltid spennende for en artsjeger. Klimaet ved Mjøsa er ikke fullt så gunstig som i Oslo, noe som betyr at en del av de sjeldneste og mest varmekrevende artene forsvinner. Men Helgøya hadde likevel mye å by på. Ikke minst er vårblomstringen flott i kalkområder.


Blomstrende sandfiol - og botanikere som tar fotograferer blomstrende sandfiol...

Landskapet på Helgøya er fascinerende i seg selv , nærmest unorsk, med titalls meter høye kalkklipper som stuper rett ned i sjøen. Og der trives de sjeldne artene - som selvfølgelig er sjeldne fordi habitatet deres er så uvanlig her til lands.

Unorske kalkklipper ut mot Mjøsa

Direkte på kalkberget vokser det lav. Og dette er noen skikkelige særinger. De vokser rett på nakent, loddrett fjell, midt i solsteiken. Blant de særeste er Toninia candida (VU), som ingen har spandert på et norsk navn engang. Denne laven ser ut som en hvit malingklatt på fjellveggen. Og det blir særere: Jeg lærte at den som regel etablerer seg ved å begynne å vokse oppå andre laver, nærmere bestemt arter i glye-slekta! Så nakent, solvarmt kalkberg er ikke nok; den rette glya må også være til stede for at Toninia candida skal trives. Det sier seg selv at denne laven ikke vokser hvor som helst.

Toninia candida (VU)

En annen særing er nok en norsk-navn-løs liten lav: Anema nummularium (EN). Den ser ut som små sotflekker på kalkberget. Jeg hadde aldri i verden funnet denne arten på egenhånd. Desto morsommere å være på tur med noen som kan! Jeg hadde problemer med å se at det i det hele tatt var en levende organisme...

Anema nummularium (EN)

I tillegg fant vi kalkskiferlav (Lobothallia radiosa) (VU), en større og mer prangende art (hvis skorpelav kan kalles prangende....) som jeg kjenner fra øyene i Oslofjorden. Et hyggelig gjensyn! På Helgøya fantes den i store mengder, så det virker som den trives.

Kalkskiferlav (Lobothallia radiosa) (VU)

Noen arter vokser altså rett på kalkberget, mens andre har funnet seg andre sære nisjer. Blåkurlemose (Didymodon glaucus) (VU) trives på fin kalkgrus under overhengende blokker eller utspring. Der regner det aldri, og det er kanskje det siste stedet jeg hadde forventet å finne en mose - men dette er altså det foretrukne habitatet til blåkurlemosen. Jeg vet ikke hvorfor. Det var såpass mørkt under der at det var vanskelig å få gode bilder. Og jeg som trodde at fotosyntetiserende organismer trengte lys...

Blåkurlemose (Didymodon glaucus) (VU)

Mens blåkurlemosen gjemmer seg bort, gjør kalkrosettlav (Phaeophyscia constipata) (VU) det motsatte. Den vokste på fin, kalkholdig jord midt i solsteiken. Dette var en art jeg hadde gledet meg til å se, og jeg ble ikke skuffet. Kalkrosettlaven er en alldeles nydelig, kniplingsaktig lav med lange cilier i kanten. Overraskende liten, men vakker.

Kalkrosettlav (Phaeophyscia constipata) (VU)

I samme habitat som kalkrosettlav, fant vi også den sjeldne mosen ranktøffelmose (Aloina rigida). Jeg tar meg ofte i å lure på hvem som finner på navn til disse artene... Særlig blant mosene er det mange rare navn. På denne turen fant vi også en av mine gamle kjenninger, småklokkemose (Encalypta vulgaris) (VU), samt kalksvamose (Trichostomum crispulum) (DD) og den sjeldne vomknausing (Grimmia anodon). Som sagt, hvem finner på disse navnene...?



Mosejakt på klippene ved Mjøsa, og et av funnene: vomknausing (Grimmia anodon).

Områder med kalk er vokstested for mange sjeldne sopparter. Dessverre er våren en dårlig tid for sopp, men heldigvis finnes det noen sopper som er nesten like fine selv om de har tilbragt en vinter under snøen, nemlig jordstjernene! Jeg er skikkelig på jordstjernekjøret om dagen. Jeg drømte til og med om jordstjerner for noen netter siden! Men på denne turen var det ikke bare jeg som hadde lyst til å se disse stjerneformede soppene. Vi lette og lette, og plutselig dukket den opp: skaftjordstjerne (Geastrum pectinatum) (NT), på en maurtue under ei gran i kalkskogen innenfor klippene. Dermed var turen komplett!

Skaftjordstjerne (Geastrum pectinatum) (NT)

Det er ikke bare vekster som liker seg på kalkklippene på Helgøya. Der trives blant annet også vandrefalken. Det er visstnok et par som hekker fast i området vi besøkte. Vi så dessverre ingen falk, men diverse rester etter byttedyr. Det var ikke først og fremst fugl vi var ute etter på denne turen, men medlemmene i Botanisk Forening er interessert i naturen i alle former, og da er det også rom for sånt som har vinger og må studeres i kikkert (og ikke i lupe).



Vandrefalkens middagsrester?