Jeg syns at vedboende sopp er gøy. Jeg kan en del av de vanligste artene, og selvsagt en del av de sjeldne, men ikke så mange av de halvvanlige. For å bøte på dette, ble jeg med
Kjukelaget, som er en underavdeling av
Sopp- og nyttevekstforbundet, til Ramsåsen naturreservat i Bærum. Jeg er egentlig ikke medlem av Kjukelaget, men spurte veldig pent om jeg ikke kunne få lov å være med likevel - og det fikk jeg!
Jeg var spent hva dette var for slags gjeng... men det viste seg å ikke være noen grunn til bekymring. Hyggeligere og mer kunnskapsrike folk skal du lete lenge etter. Det ble en flott tur sammen med hele Norges kjuke-elite med Leif Ryvarden og Tom H. Hofton i spissen. Leif Ryvarden har blant (mye!) annet skrevet "
Er det liv, er det sopp", som jeg varmt anbefaler for alle som fascineres av naturen. Jeg følte meg hjemme i Kjukelaget med det samme. Det er noe eget med å være på tur med andre som også krabber rundt på knærne og henger opp-ned over døde stokker på jakt etter sopp!
 |
| På tur med Kjukelaget |
Ramsåsen viste seg å være et paradis for vedboende sopp. Vi fant blant annet en rekke arter som lever på død ved av grov alm. Det er ikke hverdagskost for meg. For det første er alm (
Ulmus glabra) (NT) i seg selv rødlistet. Dette er ikke noe uvanlig treslag per i dag, men arten er i sterk tilbakegang på grunn av almesyken, en sykdom som skyldes almesykesoppen. Den fører til at greinene tørker ut, og til slutt dør hele treet. Almen går med andre ord en usikker framtid i møte.
 |
| Ramsåsen naturreservat med mye grov alm (Ulmus glabra) (NT) |
Almesyken skaper dessuten ringvirkninger fordi det er mange arter som er avhengige av alm. Særlig gamle, grove almer, både levende og døde, huser et stort biologisk mangfold. Hvis almen blir borte, vil også disse artene forvinne. På denne turen fant vi både almeskinn (
Granulobasidium vellereum) (VU) og almeknorteskinn (
Hyphodontia pruni) (NT), to sopper som vokser på steinharde, barkløse stokker av død alm. I tillegg fant vi ganske mye almekullsopp (
Hypoxylon vogesiacum) (NT). Denne soppen bærer navnet sitt med rette; den ser ut som flekker med sot på stammer og greiner av død alm. Det dukket også opp en bitteliten forekomst av narrepiggsopp (
Kavinia himantia) (NT).
 |
| Almeskinn (Granulobasidium vellereum) (VU) og almeknorteskinn (Hyphodontia pruni) (NT) |
 |
| Almekullsopp (Hypoxylon vogesiacum) (NT) |
Men dagens morsomste alme-art var helt klart skrukkeøre (
Auricularia mesenterica) (NT). Det er en art jeg ikke kjente fra før. Jeg så bare en merkelig sopp på en almestamme som jeg plukket (vi hadde tillatelse fra Fylkesmannen til å samle i reservatet!) og tok med til de andre - og de gjorde store øyne og spurte høflig om jeg visste hva jeg hadde funnet. Det gjorde jeg altså ikke... Men nå har jeg lært! Skrukkeøre er altså en sopp som vokser på død alm - og den bærer navnet sitt med rette, for dette ser virkelig ut som et øre! Et øre som er fastvokst i en trestamme... Sære greier...
 |
| Skrukkeøre (Auricularia mesenterica) (NT) og dens vokstested på grov dødved av alm |
Selv om vi egentlig var på kjuketur, snek jeg meg til å kikke litt etter andre organismer på almene også. I tillegg til sopp er det først og fremst lav som trives der, og jeg fant både bleikdoggnål (
Sclerophora pallida) (NT) og almelav (
Gyalecta ulmi) (NT).
 |
| Almelav (Gyalecta ulmi) (NT) |
Selv om dette først og fremst var et edelløvskogsreservat, dukket det også opp en del arter knyttet til dødved av gran. Det dukket opp både svartsonekjuke (
Phellinus nigrolimitatus) (NT), granrustkjuke og klengekjuke (
Skeletocutis brevispora) (VU). Sistnevnte heter klengekjuke fordi den er en snylter som "klenger" på gamle fruktlegemer av granrustkjuke! Granrustkjuke er i utgangspunktet ikke en vanlig art, og klengekjuka er altså avhengig av å finne en perfekt granrustkjuke å klamre seg til. Og folk snakker om at det er vanskelig å finne den rette... De vet ikke hvor tøft det er å være sopp!
 |
| Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) (NT) t.v. og granrustkjuke med klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU) t.h. |
Lunsj spiste vi i en idyllisk skog der bakken var dekket av et teppe av hvitveis. Jeg er ikke
så hekta på de sjeldne artene at jeg ikke klarer å nyte synet av vanlige vårblomster! Men også her dukket det selvsagt opp spennende ting, for eksempel hasselkjuke (
Dichomitus campestris) (NT). Hassel er også utsatt for en annen snylter, nemlig skjellrot. Det er en plante som mangler klorofyll, så den driver ikke fotosyntese selv, men skaffer seg det den trenger ved å snylte på røttene til blant annet hassel. Vanligvis er skjellrot lyserosa, men vi fant også kremgule eksemplarer! Det har jeg aldri sett før. Skjellrot er forøvrig en vårblomst på lik linje med hvitveis og blåveis, så det er bare nå det er mulig å finne den.
 |
| I hvitveisskogen |
 |
| Skjellrot i to fargevarianter |
I tillegg til alle de sjeldne kjukene, fant vi selvfølgelig også en drøss med vanligere arter, og jeg fikk god hjelp til å lære meg de jeg ikke kunne fra før. Da jeg kom tilbake til bilen hadde noen lagt en kjuke på panseret mitt. Men jeg oppdaget det ikke før jeg svingte ut på E18 i Sandvika! Av frykt for at den skulle ramle av før jeg rakk å finne ut hvilken art det var (krise!), holdt jeg på å fortsette rett fram i kollektivfeltet... Heldigvis lå kjuka ganske stabilt, og jeg fikk blinket meg ut i neste avkjørsel. Det viste seg å være en diger duftkjuke. Kanskje det var en test? En form for opptaksprøve? Er jeg god nok til å bli tatt opp i Kjukelaget nå? Jeg har i alle fall meldt meg inn...
 |
| Duftkjuke på panseret. Tror jeg, da. Lurer på om noen fra Kjukelaget leser dette... Håper opptaksprøven er bestått. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar