Ytre Hvaler nasjonalpark II: Belønningsbasert trening av stipendiater, Akerøya og brenneslesafari

Som hundeeier har jeg stor tro på belønningsbasert trening. Linnea gjør ganske mye (men ikke alt...) for en pølsebit eller tennisball med pipelyd. Det fine er at den samme metoden også fungerer på mennesker - og jeg kan bruke den på meg selv. Tennisballen er ikke min favoritt, men en fristende belønning for hardt arbeid gjør at jeg yter det lille ekstra. Jeg visste at de siste ukene før innleveringen av doktoravhandlingen kom til å bli slitsomme, så derfor lovet jeg meg selv en skikkelig belønning når jobben var gjort: en ny tur til Ytre Hvaler nasjonalpark! Og ikke en hvilken som helst del av Hvaler: Akerøya, som jeg har hatt lyst til å besøke lenge. Problemet er at man må ha båt for å komme dit, og landkrabber som meg har ikke det... Heldigvis har jeg kontakter og avtalte skyss med Bjørn Frostad fra Akerøya ornitologiske stasjon.

Akerøya ornitologiske stasjon (t.v.) og min guide der, Bjørn Frostad (t.h.).

Som forventet ble det beinhard jobbing før innlevering av avhandlingen, men Akerøya-turen lokket i det fjerne og hadde den planlagte virkningen. Med avhandlingen i boks var det derfor bare å glede seg til den andre helga i oktober. En dårlig værmelding gjorde at turen ble litt kortere enn planlagt, men det gjorde ikke så mye. Botanisering i øsregn er uansett ikke noe å trakte etter... Det viktigste var at jeg kom meg avgårde! Egentlig skulle Camilla også ha vært med, men hun ringte inn egenmelding kvelden før og måtte dessverre bli hjemme. Heldigvis hadde hun vært på Akerøya noen uker tidligere og ga meg utførlige beskrivelser av hvor den interessante botanikken var å finne.

Det fine med Akerøya er at man ikke trenger å gå så langt for å finne spennende arter. Det første man ser når man går i land er fuglestasjonen - og rundt husene der vokser rødlisteartene i fleng! En av artene jeg hadde gledet meg til å se på Akerøya var smånesle (Urtica urens) (VU). Smånesle er en sjelden slektning av stornesle, det vi vanligvis kaller brennesle. Smånesle er naturlig nok mindre enn sin mer kjente fetter, men er ellers ganske lik. Den hører hjemme på næringsrike lokaliteter og forekom tidligere ganske ofte som ugress i kulturlandskapet, men er nå gått sterkt tilbake. Det er en litt uvant tanke at en brennesle kan være noe spesielt, men smånesle er altså det - og jeg hadde som sagt gledet meg til å finne den. Det viste seg å ikke være så veldig vanskelig... Den vokste nemlig i store mengder på sauebeitet rundt fuglestasjonen! Det var smånesle over alt! Det har sjeldent vært så gøy å bli brent av brennesle! Jeg måtte selvsagt prøve... Til alt overmål sto den vakkert (?) i blomst.

 

Smånesle (Urtica urens) (VU) i blomst

 

En annen sjeldenhet som vokste rundt fuglestasjonen, var bulmeurt (Hyoscyamus niger) (EN). Det var også en art jeg aldri hadde sett før, annet enn i floraen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet - en plante på noen desimeter, kanskje? - men i alle fall ikke de digre, kålaktige bladene som sauene hadde latt stå igjen rundt husene. Heldigvis hadde jeg Camillas beskrivelser ferskt i minne og forsto at det var den kålaktige veksten som var bulmeurt. Greit å vite, for dette er en skikkelig giftig plante med mange myter knyttet til seg. Den var delvis beitet ned, så sauene på Akerøya må være nokså motstandsdyktige mot giftstoffene - eller kanskje de rett og slett er ute etter en skikkelig 'trip'? Hvem vet, jeg er ikke zoolog...

Bulmeurt (Hyoscyamus niger) (EN)

Den siste rødlistearten som vokste rundt fuglestasjonen, var kalkkarse (Hornungia petraea) (VU). Dette er egentlig en vår-art, så jeg var i grunnen nokså usikker på om jeg kom til å finne den i det hele tatt. Men jeg hadde som sagt fått nøyaktige anvisninger av Camilla, og de viste seg å stemme på en prikk: kalkkarsen vokste akkurat der hun hadde sagt at jeg skulle lete! Uten blomst, men med små, grønne bladrosetter, klare for blomstring tidlig neste vår. Dette er en ettårig art, så den er helt avhengig av frøproduksjon. Kalkkarse er en skikkelig Hvaler-spesialist som har nesten hele sin norske utbredelse her ute. Den vokser kalkrikt, og jeg fant den typisk nok på små, åpne flekker med skjellsand omgitt av tørrengvegetasjon.

Kalkkarse (Hornungia petraea) (VU)

Egentlig hadde jeg vært fornøyd med å krabbe rundt på knærne utenfor fuglestasjonen resten av dagen. Men Bjørn skulle gå en runde på øya for å se etter fugl, så jeg hang meg på i håp om å finne flere spennende planter. Det tok ikke lang tid før jeg snublet over kystfrøstjerne (Thalictrum minus) (VU), som jeg kjente fra den forrige turen på fastlandet. Den trives på skjellsand langs kysten, men ser ikke ut til å like vind (eller er det beite den prøver å unngå?) og vokser derfor ofte inni lyng og kratt.


Lynghei på Akerøya

Idet vi rundet sørspissen av øya, endret landskapet seg fra lyng- og krattbevokste knauser til blankskurte svaberg. Ytterst mot havet, der bølgene slår, vokser det selvfølgelig ingen planter. Men litt lenger inn dukket det opp noe grønt her og der. I en regnvannspytt i en noe mer beskyttet bukt vokste det store mengder av en bitteliten plante: firling (Crassula aquatica) (VU). Firling tilhører pusleplantene, en betegnelse på flere ulike plantearter som er... vel... små og puslete. De er ofte bare noen centimeter høye, vokser på mudder i vannkanten og har unnselige blomster uten fargeprakt. Hvis du mot all formodning skulle forville deg ut på mudderbankene, hadde du sannsynligvis ikke lagt merke til dem i det hele tatt. Firling er en av de aller minste pusleplantene, men i akkurat denne vannpytten vokste den i så store mengder at den fanget oppmerksomheten min. Jeg håper at Bjørn fant noen spennende fugler å kikke på mens jeg lå på magen og fotograferte bittesmå firlinger...

 

Hvalers karakteristiske røde svaberg

Regnvannspytt med firling (Crassula aquatica) (VU)!

Neste stopp var to litt større ferskvannsdammer hvor det tidligere er funnet mange spennende planter, blant annet vasskjeks (Berula erecta) (VU). Dette er en skjermplante ikke ulik hundekjeks - men i motsetning til hundekjeks finner du den ikke i en veikant nær deg. En stund fryktet man at arten skulle bli utryddet i Norge, for den var bare kjent fra en eneste lokalitet. Heldigvis har den senere blitt funnet flere steder, blant annet på Hvaler, så forhåpentligvis er ikke utryddelsesfaren akutt. Rundt ferskvannsdammene på Akerøya vokste den i alle fall i store mengder, og den dukket også opp senere på turen. Mange skjermplanter er giftige, men vasskjeksen luktet godt, omtrent som selleri. Jeg lurer på om den er spiselig... men det er kanskje dårlig forvaltning av rødlistearter å satse på matauk. I dammene er det også funnet en rekke rødlistede kransalger og andre vannplanter, men dette har vært en våt høst, så det var litt for dypt vann til å vasse særlig langt ut...

En større dam med større biologisk mangfold

Vasskjeks (Berula erecta) (VU) (t.v.) og en ubestemt kransalge (t.h.).

Akerøya er ikke bare lynghei og svaberg. For å hindre gjengroing beites hele øya av sau, og flere steder kom jeg over fine strandnære enger. De var dessverre litt for hardt beitet til at det var mulig å se etter planter (jeg kan en del om planter, men setter pris på å ha mer enn et par grønne blader å gå etter...), men derimot fant jeg en god del beitemarkssopp! Det finnes en rekke små sopparter som trives i beitede enger. Jeg er ingen ekspert og gjorde ikke engang noe forsøk på å artsbestemme alle sammen, men her er det trolig mye snadder for soppinteresserte.

Kjeglevokssopp, en typisk beitemarkssopp (t.v.), og noen av Akerøyas beitedyr (t.h.), her fotografert utenfor fuglestasjonen.

Sauene beiter også helt ned mot sjøen og holder øyas strandenger i hevd. Det er et godt tiltak, men jeg er litt bekymret for at beitetrykket blir for høyt. Noen steder var det nesten som å gå på en golfbane, og jeg så ingen av de sjeldne strandengartene som tidligere er funnet på øya. Det kan hende de var der, kortbeitet og usynlige, men det er uansett ikke enkelt å være plante hvis du hele tiden blir beitet ned når du prøver å blomstre og sette frø!



Kortbeitet strandeng
 

Derimot fant jeg en god del barlind (Taxus baccata) (VU). Hele planten er giftig (med unntak av de rød "bærene", som spres med fugler), så den får stå i fred for sauene.


Barlind (Taxus baccata) (VU): krypende i vinden, men fertil!

Det lønner seg alltid å ha med lokale kjentfolk på tur: På vei mot nordspissen av øya stoppet vi ved de største forekomstene av smånesle jeg noen gang har sett! Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett veldig mye smånesle (jeg så den tross alt for første gang ved fuglestasjonen samme morgen), men her hadde den gått fullstendig bananas og vokste i enorme bestander! Vi snakker kvadratmetervis med smånesle! På det tidspunktet begynte minnekortet på kameraet å bli fullt, så jeg slettet febrilsk bilder mens jeg krabbet rundt på alle fire og ble nokså kraftig brent gjennom feltbuksa... Siden jordbrukslandskapet er en nokså ny oppfinnelse, er det ingen arter (i alle fall ikke som jeg vet om) som har oppstått der. Alle arter, også de som i dag regnes om kulturlandskapsarter, har sitt primærhabitat et annet sted, og derfra har de spredt seg inn i menneskepåvirkede økosystemer. Jeg innså plutselig at jeg satt midt i småneslas primærhabitat: skjellbanker hvor tang blir skylt i land i store mengder og skaper de ekstremt næringsrike forholdene som arten trives under. Det er kun i ettertid at nesla har spredt seg til menneskepåvirkede områder som sauebeitet ved fuglestasjonen (hvor det er sauene som står for næringstilførselen...). Interessant tanke! Selv om smånesle nå er vel etablert i kulturlandskapet (på tross av tilbakegang), forteller artens opprinnelige økologi fremdeles mye om hvilke forhold den trives under.

Smånesle-bestand gått bananas.

Smånesle i sitt primærhabitat på skjellbanke med tangpåleiring

 

Akerøya er ikke så stor, så inkludert fotografering, brenneslesafari og litt fuglekikking var vi tilbake på fuglestasjonen til en sen lunsj. Jeg var strålende fornøyd med utbyttet av turen, men fuglemessig hadde det visst ikke vært allverdens. Heldigvis for meg var været såpass bra at det var mulig å fange fugl for ringmerking. Mine ornitologvenner blir sikkert ikke spesielt imponert over fuglekonge-fangsten, men for meg, som sjelden ser fugler nærmere enn på fuglebrettet, er det veldig eksotisk med slik nærkontakt.

Fuglefangst

Dessverre satte regnet en effektiv stopper for det hele, og vi var nødt til å returnere til fastlandet før været ble skikkelig dårlig. Men for en dag! Nå ønsker jeg meg en vårtur til Akerøya med mulighet for å finne vårvikke (Vicia lathyroides) (EN) og kalkkarse i blomst... Da blir forhåpentligvis Camilla med også!

Regnbue over Akerøya

Takk til Bjørn for skyss, guiding og fuglefangst!

***

Jeg innser at digitale medier ikke er noe for meg, for det har tatt usedvanlig lang tid å få skrevet ferdig og publisert dette innlegget... Ja, ja. Skjerpings.