Bomtur med bonusblomster

Dette innlegget skulle handle om oslosildre (Saxifraga osloënsis) (NT), som har fått navnet sitt etter hovedstaden vår. Jeg hadde fått eksperttips om at begynnelsen av mai er en gunstig tid for å se etter oslosildre, så planen var å ta båten ut til øyene utenfor Oslo, knipse flotte bilder av sjeldenheten og skrive et innlegg om fangsten. Slik ble det ikke, og dette innlegget kommer ikke til å handle om oslosildre. Jeg tok riktig nok båten ut til øyene og knipset masse bilder, men ingen av oslosildre. Den fant jeg nemlig ikke! Jeg lette i timesvis, på ulike øyer, men nei. Til slutt måtte jeg konkludere med at jeg sannsynligvis var for tidlig ute.

 

Heldigvis er det mye annet fint å finne på øyene innerst i Oslofjorden. De flotteste og mest iøynefallende sjeldenhetene blomstrer ikke før i juni, men noen liker å være tidlig ute. Det gjelder ikke minst kubjelle (Pulsatilla pratensis) (NT), som var delvis avblomstret da jeg kom. Dette er en plante jeg kjenner fra Vestfold-skjærgården, men den ser ut til å trives her i storbyen også.

Åpen, grunnlendt kalkmark med store mengder kubjelle (Pulsatilla pratensis) (NT)

Kubjelle (t.v.) og en nabo som er tidlig på'n: sandarve (t.h.).

En enda mer eksklusiv vårblomst er lodnefiol (Viola hirta) (VU). Den er svært sjelden i Norge, men her på øyene danner den stedvis blå tepper om våren. I motsetning til med oslosilda, var jeg ute i helt riktig tid til å få med meg den flotteste lodnefiol-blomstringen.

 Lodnefiol (Viola hirta) (VU)

Blå tepper av lodnefiol

En annen som kan danne blå tepper, er blåveisen. Den er dessverre litt på hell nå, men jeg fant noen få som fremdeles sto i blomst. Litt tidligere om våren er øyene nærmest dekket av blåveis. Det er virkelig spektakulært, så neste år må jeg kanskje ta meg en blåveistur. Heldigvis sto en av de andre klassiske vårblomstene fortsatt fint, nemlig hvitveisen. Den trives aller best i løvskog, men i løvskog er det ikke alltid lett å være en liten plante. Om sommeren fanger nemlig løvet på trærne effektivt opp mesteparten av sollyset, så nesten ingen ting når ned til skogbunnen. Derfor blomstrer hvitveisen tidlig om våren, før løvsprett, mens den får rikelig med sol. Når trærne har fått bladene sine, visner den og dukker ikke opp igjen før til neste vår. 


Blåveis; noen etternølere som ikke blomstret sammen med de andre for en måned siden...

Hvitveisen skynder seg å blomstre før løvsprett

Noen trær og busker er forresten allerede i gang med blomstringen, selv før løvet har kommet for alvor. De hvite skyene av morell- eller heggeblomster er det vanskelig å ikke legge merke til, men har du noen gang tenkt over hvordan blomstene til lønnetreet ser ut? Ikke det? Det er ikke så rart. De er lysegrønne og går nesten i ett med bladverket. Men de er verdt å legge merke til, for de har en fantastisk honningduft!

Slåpetorn blomstrer på bar kvist

Både hegg (t.v.) og morell (t.h.) blomstrer nå

Spisslønn med honningduftende, grønne blomster  

Ellers satser de fleste vårblomstene på sterke farger i steden for (eller kanskje i kombinasjon med?) sukkerbelønning for å trekke til seg de første pollinatorene. Med kalde netter og få insekter på vingene, er det kamp om å få blomstene sine bestøvet - til glede for oss som ikke trenger å bekymre oss for sånt. Her følger et lite knippe i ulike farger:

Noen blå: natt og dag (over), en fiol (t.v.) og en forglemmegei (t.h.) som er tidlig ute

For de fleste er løvetann bare et forferdelig ugress (ja, jeg luker den også bort...), men de gule bustehodene har en utrolig intens og flott farge

De første "smørblomstene" som dukker opp om våren heter nyresoleie. Blomsten midt i bildet har et forkrøplet kronblad, og det er helt typisk.
Så hvis du finner en "skadet" soleie på denne tiden av året, er det sikkert nyresoleie.

Marianøkleblom (t.v.) er en kjent og kjær vårblomst. Mindre kjent er nakkebær (t.h.), som ligner på markjordbær,
men som blomstrer med enda større og flottere blomster.

Vårblomstringen på øyene er flott, men som sagt blomstrer ikke de skikkelig eksklusive artene før senere på sommeren. Her ute er det også noen sjeldenheter som ikke titter opp før til høsten. På de største øyene finnes det større og mindre skogsområder, og fordi berggrunnen er så kalkrik, blir skogene spesielle. I kalklindeskogen og kalkfuruskogen er det soppene som briljerer. I slike skoger vokser det sopp-arter som ikke finnes i "vanlige" skoger. Dessverre  dukker de ikke opp før om et snaut halvår. Heldigvis er det mulig å finne rester etter noen sopper som har overvintret. Jeg vet om noen kalkknauser hvor jeg hver vår finner store mengder grann styltesopp (Tulostoma brumale) (EN), sammen med kalkskiferlav (Lobothallia radiosa) (VU).
 

Kalklindeskog (t.v.) og kalkfuruskog (t.h.) er levested for sjeldne sopp-arter

Grann styltesopp (Tulostoma brumale) (EN) (t.v.) har overvintret fra i fjor, mens kalkskiferlaven (Lobothallia radiosa) (VU) (i midten) er der hele året.
Nå om våren er også den lille bregnen marinøkkel (t.h.) på vei opp på kalkknausen.

Dette ble altså ikke et innlegg om oslosildre. Jeg er litt skuffa, men bare litt. På denne tiden av året er det stas med alt som blomstrer! Nå kommer våren og etter hvert sommeren for fullt, og da blir det morsommere å være botaniker. Etter en lang vinter uten planter kribler det skikkelig etter å komme seg ut og lære nye arter å kjenne. 

Neste gang finner jeg kanskje det jeg leter etter også?

Venter på båten hjem...